annonse

Vinter- og juleminner

FARNE TIDER
FARNE TIDER: Trygve Aasland (t.v.) og Harald Fadnes i barneåra på Dale. (Foto: Bildet er lånt ut av Harald Fadnes)

Trygve Aasland, utflytta daling som no bur i Horten, mimrar her om korleis det var å veksa opp på Dale på 1950-talet.

Det er juletid på et snøfattig Dale, og det er nok mange blant den eldre garde glade for.

Mangel på snø var det ikke på 50-tallet da jeg vokste opp. Allerede fra slutten av oktober kunne snøen bli liggende, og den vokste seg nesten alltid meterdyp i begynnelsen av desember. Brøytekantene ble etter hvert høye som hus, (hundehus), og vi brukte dem til å lage lange snøhuleganger. Disse måtte restaureres ved hvert nytt snøfall når snøplogen hadde gjort jobben sin.

Skibakker

Våre nærliggende «alpinbakker» ble åpnet med en gang det kom noe hvitt ned, og den første som kom i bruk i vår nærhet, var bakken opp til Litle-Hansen, fra løa og ned til garasjen til Arnetvedt. Bakken hadde ett farlig brattheng, en særdeles smal hårnålspassasje over Hansabekken, som vi av og til greide, deretter korketrekkersvingen ved Vassdal før vi kunne skrense inn på «sletta». Ingen premieutdeling, men du verden! Stor spenning og mye nerver hver gang.

Etter hvert tok vi Parken i bruk. Her var det mange «alpinbakker» med ulike utfordringer, og til og med en liten hoppbakke. Mange kakaoflekker i snøen og gule kremmerhus bak trærne når «treningsøkta» var over. Fantastisk.

Skulle vi ha større utfordringer, var det Dankertshagen vi søkte til. Et yrende liv hele vinteren, alle aldersgrupper, ulike ferdigheter, varierende skiutstyr fra Huitfeldt- til Kandaharbindinger, fra arva plankeski til Splitkein. Alt var tillatt og innafor. Det samme gjaldt nikkers og strekkbukse, for liten eller for stor, vi var i den samme båten. Ble vi svette og slitne, kunne vi ta en pause med litt «tjangsing». Det hørte med, selv om det også kunne være slitsomt, om enn på en litt annen måte.

Tømte sparegrisen

Men jula lot vente på seg også den gangen. Hvem skulle få gave, og hva skulle vi gi? Hadde vi penger til dette «gildet»? Vi ristet på sparegrisen. Var det klingende lyd, var det mye mynter, og var det raslende lyd ga det større håp. Sedler!!! Hadde vi eldre søsken som skulle ordne den økonomiske siden med julegavene, tømte de sparegrisene våre uansett hva gavene kostet. Regnskap ble aldri lagt fram. Det var en stor nedtur. Ubarmhjertig og urettferdig var vår oppfatning!

Julaften

Så, endelig dukket «målstreken» opp! Selve julaften. Juletreet var pyntet og satt på trefot dagen før. Holdt nålene til 3. juledag? 4. juledag var treet helt brunt, nålene lå på gulvet. Bare kuler, glitter, kurver og flaggrekker rettferdiggjorde at det fremdeles kunne kreve en plass i stua.

Menyen besto hos de fleste av svært mye risengrynsgrøt med mandel (Hvorfor ikke hasselnøtt med skall, som var lettere å finne?). En mikroskopisk marsipangris til den heldige finner av mandelen. Så var det pinnekjøtt med kålrabistappe og poteter fra Furnes, for de som ikke allerede var stappmette av grøt.

Gaver

Høydepunktet var åpning av pakkene, med eller uten nisse på besøk. Vi var kvalme av spenning og forventninger, som etter hvert gikk over da vi oppdaget at jula den gangen var tid for å fornye en del av klærne vi hadde slitt ut i løpet av året. Det gikk på lange strikkesokker, lange hvite makko, livstykke, genser, skjorte, lue, skjerf, votter osv ... ofte dobbelt sett av alt.

1. juledag var det besøksforbud, bare Harald Fadnes var et unntak. Vi skulle gå tur og vise fram det vi hadde fått til jul. Jeg som var liten og tynn, ble rene ballonggutten da jeg omsider hadde fått tredd på alle de myke pakkene.

Julebukk

Et annet høydepunkt i jula var å gå julebukk. Harald og jeg var 3 år gamle, og hadde knapt lært å gå, da vi gjorde vårt første framstøt. Vi gikk bare et sted, (Vi ble fulgt, men måtte banke på selv) og det var til onkel Arthur og tante Henny F. som bodde i 1. etg. i Tora Bøe-huset. De spilte overraskelsesrollen veldig godt og kunne ikke skjønne hvem det var. Vi fikk fulle poser av alt det beste vi satte pris på, men så var det dette med rødbrusen!!!! De hadde «glemt» å kjøpe sugerør, så da gjorde maskene det umulig å drikke brus. (Dette var nok første gangen vi begge prøvde brus) Harald og jeg tok en liten rådslagning, maskene gikk av og den råsterke eventyrbrusen fuktet ganen vår for første gang. Det var godt, men nesten eksplosjonsartet sterkt. Tårene trillet, vi rapte og fikk brus ut nesa og øresus. Vi var nesten i svime da vi ruslet hjem i lykkerus. Vi hadde overvunnet vårt første møte med rødbrusen.

En riktig god jul til alle lesere av VaksdalPosten.

Julehilsen fra

Trygve Aasland,

Horten

(Tuppien og daling)

Klikk for å se kommentarar ()

Her kan du fritt koma med synspunkt og informasjon. Me krev fullt namn. Då vert det meir interessant for andre å lesa det du skriv. Trakassering, trugslar, hatske meldingar eller reklame vert ikkje akseptert på vaksdalposten.no. Falske profilar vert utestengde. Ver sakleg og vis respekt når du kommenterer.